Stående eller liggende bildeformat: hva passer best for en fortelling?

To formater, to måter å se på

Når vi går gjennom oppgavene på modulen Rammer og komposisjon, kommer samme spørsmål opp igjen og igjen: skal jeg holde telefonen på høykant eller på tvers? Svaret er sjelden gitt på forhånd. Begge formatene har sterke og svake sider, og valget bør følge av hva du vil vise, ikke av vane. I denne artikkelen setter jeg de to opp mot hverandre og prøver å være konkret. Jeg skriver som instruktør, og eksemplene kommer fra øvelsene deltakerne løser med eget utstyr. Du trenger ikke dyrt kamera for å følge resonnementet. En mobil med rutenett slått på er nok til å prøve alt selv.

Det er verdt å si fra tidlig at dette ikke handler om at det ene formatet er mer moderne enn det andre. Det handler om hvordan øyet beveger seg i bildet. Et liggende utsnitt inviterer blikket til å vandre fra side til side, mens et stående utsnitt leder det opp og ned langs en akse. Når du forstår den forskjellen, blir valget mye lettere å forsvare for deg selv.

Liggende utsnitt: plass til sammenhengen

Det liggende formatet er arvet fra et landskapsblikk. Det gir deg bredde, og bredde er nyttig når omgivelsene betyr noe for historien. Et menneske i en havn, en rekke fiskebåter langs kaia, to personer som snakker over et bord: alt dette får luft i et bredt bilde, og forholdet mellom elementene blir synlig.

Samtidig er et bredt bilde tilgivende på en farlig måte. Det er lett å la rammen fylles med litt av alt, og da mister bildet tyngdepunkt. Jeg ber derfor deltakerne plassere hovedmotivet på en av tredjedelslinjene og la resten av rammen støtte det, ikke konkurrere med det. Tomrommet ved siden av motivet kan gjøre like mye arbeid som motivet selv.

• Egnet når miljøet er en del av budskapet
• Gir naturlig plass til bevegelse på tvers av rammen
• Krever disiplin for å unngå et rotete bakgrunnsbilde

Stående utsnitt: nærhet og vertikal retning

Det stående formatet passer bedre til enkeltpersoner, dører, trapper, trær og alt annet som strekker seg oppover. Rammen er trang i sidene, og det tvinger deg til å bestemme hva som skal ut. Mange opplever at bildene blir tydeligere nettopp fordi de har mindre å velge mellom. Svakheten er at sammenhengen forsvinner fort.

Skal du vise at en person står alene i et stort rom, vil et stående bilde ofte klippe bort det som gjør rommet stort. Jeg anbefaler å se etter linjer som løper gjennom rammen, for eksempel en vei, et rekkverk eller en lysstripe, og la dem gi dybde i stedet for bredde. Da får det smale formatet noe å jobbe med.

• Egnet for portretter og motiver med høyde
• Tvinger frem tydelige valg om hva som skal med
• Mister lett miljøet rundt motivet

Lyset avgjør mer enn formatet

Nå midt på høsten er lyset lavt og varmt store deler av dagen, og det gjør noe med begge formatene. Sidelys fra lav sol gir former og skygger som fungerer både på tvers og på høykant, men skyggene kaster seg ulikt: i et bredt bilde blir de en lang diagonal, i et smalt bilde en vertikal stripe som kan dele motivet i to. Prøv derfor å ta samme motiv i begge formater med lyset fra samme side, og sammenlign på skjermen.

De fleste ser forskjellen med en gang. Spør deg selv hvor skyggen havner, om den hjelper eller stjeler oppmerksomhet, og om bakgrunnen blir for lys. Det er en liten øvelse, men den lærer øyet å vurdere ramme og lys som ett og samme valg.

Slik gjør du øvelsen selv

Velg ett motiv du kan komme tilbake til, for eksempel en inngang, en kaffekopp ved et vindu eller en bekjent som stiller opp. Ta fem bilder liggende og fem stående, og endre avstanden for hvert bilde. Ikke slett noe underveis. Poenget er å se hele rekken samlet etterpå, ikke å få ett vellykket skudd. Legg bildene ved siden av hverandre og skriv én setning om hva hvert enkelt forteller. Du vil oppdage at noen bilder forteller noe helt annet enn du hadde tenkt. Det er nyttig informasjon. Lær av avviket mellom intensjon og resultat, og bruk det neste gang du løfter kameraet. Over tid blir valget av format en rask, nesten uten tanke, avgjørelse.

Hvis du går kurset, tar vi denne øvelsen med i tilbakemeldingsrunden, og da ser vi på bildene dine sammen og snakker om hvorfor ett utsnitt bærer fortellingen bedre enn et annet. Du trenger ikke levere noe polert. Tvert imot er de uferdige rekkene ofte de mest lærerike, fordi valgene er lette å se.

• Fem liggende og fem stående bilder av samme motiv
• Variér avstanden, men behold lyset
• Skriv én setning om hva hvert bilde sier

Min anbefaling

Mitt råd til nybegynnere er å starte liggende, selv om mobilen ligger naturlig i hånden på høykant. Det liggende formatet gir deg mer å jobbe med når du lærer å se lys, linjer og forholdet mellom motiv og bakgrunn, og feilene blir lettere å oppdage.

Bytt til stående når du har et konkret motiv som krever det: en person, en høy fasade, et detaljbilde. Siden mange kanaler vil ha stående innhold, er det likevel lurt å øve begge. Se på det som to språk du etter hvert snakker like godt. Poenget er ikke å velge en vinner, men å vite hvorfor du velger som du gjør, hver gang du setter opp et bilde.

Liggende og stående format er to verktøy med ulike styrker. Liggende gir sammenheng og rom, stående gir nærhet og retning. Begynn liggende mens du lærer å se, øv begge, og la motivet og lyset avgjøre i hvert enkelt tilfelle. Gjør øvelsen med ti bilder av samme motiv denne uken, og se hva rekken lærer deg om dine egne valg.